Kanskje det spørsmålet jeg stiller meg oftest.
Er det sånn at jeg er uvitende om hva som skjer i skole, at jeg ikke har forståelse for hva som må til for å få til den endringen jeg trodde skulle være mulig å få til?
To skritt tilbake nå....
IKT, digital ferdigheter, lærere, pedagoger, elever, LK06, manglende pc'er og annet digitalt utstyr, motstand, pedagogisk praksis, endring. Det er det jeg skal reflektere rundt.
Jeg har ikke noe empirisk grunnlag fra egen praksis som støtter dette, men min opplevelse er at i diskusjon med lærere om hvorfor det ser tilnærmet umulig ut å ta i bruk digital verktøy i opplæringen, så er svaret mer eller bedre utstyr. Jeg er ikke uenig i at det også trengs, men av en eller annen grunn opplever jeg motstanden mot endret pedagogisk praksis som en viktigere faktor til at IKT ikke tas i bruk, eller utnyttes beder.
Er vi som skoleledere eller skoleansvarlig for lite flinke til å ta opp den pedagogiske diskusjonen? Legger jeg til rette for at pedagogisk og didaktisk utvikling kan skje?
Er det jeg som gjennom hva jeg vektlegger, er en sterk bidragsyter til at lærerne ikke løfter blikket ut av praktiske hensyn som antallet pc'er eller digitale kameraer, og over til egen pedagogisk praksis?
Gunnar Ljotebø sier i sin blogg at han har funnet frem til del&bruk, et nettsted som oppfordrer til å dele. Mitt spørsmål til han er om lærere generelt er opptatt av å dele? Ønsker de å dele? Ønsker de å ta i bruk det andre har laget? Trenger lærere generelt et "godkjenningsstempel" fra et fagbokforlag for å ta noe nytt i bruk? Fridtjof69 og Torleif Grønli stiller i sine blogger spørsmål i samme retning, hvordan bevege lærerne, og hva skal ledelsens bidrag være?
Spørsmålene blir raskt flere enn svarene.
Hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor har jeg ikke troen på at mer eller bedre utstyr er løsningen?
Hadde det ikke vært fantastisk om man kunne kjøpe seg til en bedre skole og bedre opplæring?
Departement og Direktorat kunne laget en ny læreplan, og så var det bare å beregne seg frem til hvor mye dette kostet, lagt pengene på bordet, og så var skolen flyttet dit man ville dene gangen. Hvorfor er det ikke slik?
Er lærere mer motstandsdyktige enn andre yrkesgrupper, eller er lærer mer opptatt av å være HELT sikker på noe, før man prøver ut og endrer sin praksis? Eller tar jeg feil?
Når det er flere enn meg som lurer, må det jo kunne gå ann å finne noen svar.
Jeg tror jeg må finne mer ut av dette, også....
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du kommer inn på sentrale spørsmål som etter hvert blir mange spørsmål, men som kanskje innehar noen svar...? Vi er vel alle enige i at endringene som nå skjer med den digtale skolehverdagen blant annet er et resultat av tilgangen vi har til teknologisk utstyr. Hauge, Lund og Vestøl's "Undervisning i endring" (2007) tar i avslutningen for seg et sentralt tema, nemlig at etablerte arbeidsmønstre og metodikk settes på en slags prøve. Når lærerrollen utfordres slik den gjør i dag kan det hende at lærerne kjenner på at sin egen ekspertise ikke helt strekker til. Hvis dette er tilfelle er jeg enig med deg i at utstyr ikke i seg selv er nok, men at utfordringen ligger på trygghet og kompetanse hos pedagogene. Samtidig bør det vel være slik at pedagogene må tørre å slippe elevene til på områder de mestrer, som noen av elevene virkelig gjør innenfor digitale verktøy......
SvarSlettDu reiser de helt sentrale spørsmålene. Skoleeiere har to viktige ansvarsområder i arbeidet med å få skolene til å ta i bruk den teknologien sosm i dag preger (dominerer?) all produksjon, bearbeiding og lagring av informasjon. Informasjon er kunnskapens råstoff.
SvarSlett1. Sørge for at skolene har utstyr som virker. I dag MÅ lærerne ha sine egne, bærbare maskiner (mener jeg) og elevene må ha "rimelig" tilgang - ikke nødvendigvis en hver. Men de må ha tilgang til dem når og der de skal brukes. En trillevogn med bærbare PCer er bedre enn samme antall låst inne på et datarom.
2. Ta nødvendige tiltak for å få i gang og hoolde liv i den pedagogiske og didaktiske diskusjonen på skolene - og gjerne også på "skoleeiernivå".
Den ene går ikke uten den andre.
Og så vet vi fra andre forhold at det er forskjell på "early adopters" (entusiastene som kommmer først) og "laggards", de som er motstrebende og ikke kommer med toget i første omgang. Men det går flere tog.
Som du selv antyder: vi utfordrer grunnleggende, tradisjonelle og solid forankrede oppfatninger om hva kunnskap og undervisning er.
Jeg vil tro at det å dele & bruke nok ikke er så innarbeid i skolene som vi liker å tro, men samtidig må jeg skynde meg å legge til at det har skjedd en del positive endringer på dette feltet i de senere år, kanskje spesielt på barnetrinnet. Når det gjelder IKT-utstyr så bør lærere ha en egen pc, elever bør ha fleksibel tilgang til IKT- ustyr i opplæringen sin (ikke 2. time tirsdag og 3. time fredag), i tillegg bør skolene ha en plan for service og support av IKT-utstyret sitt. Slik jeg ser det oppstår problemene når punkt 1. lærerne ikke får gjennomdrøfte pedagogisk bruk av IKT
SvarSlettpå skolene sine, punkt 2. skolene har ikke god nok plan for oppfølging av defekt utstyr. Når dette skjer samtidig, blir det svart for pedagogene!
Du stiller mange spørsmål i ditt innlegg. om lærerne ønsker å dele med andre , om de ønsker å ta i bruk det andre har laget og om lærere er mer opptatt av å være HELT sikker på noe, før man prøver ut og endrer sin praksis?
SvarSlettJeg tror i de skoler der fokuset har vært på en vi-skole og en lærende organisasjon, har en delingskultur blitt mer vanlig enn tidligere. Jeg tror også at kompetansedeling hører nøye sammen med kompetanseheving og at mestring hører sammen med mot. Med det mener jeg at det er lettere å utveksle opplegg med andre innen de områder en selv behersker og mestrer. Tror også det innen kompetanseheving i forbindelse med IKT i skolen har vært lagt mye vekt på "nye kurs men for lite på ny kurs".