Et skritt nærmere…

Jeg har vært sint og forbanna, jeg har sågar gått til krig.
Jeg blir glad og begeistret nå jeg ser eksempler på skoler og lærere som tar i bruk IKT i læringsarbeidet, og oppdager hvordan dette gir nye muligheter.
Jeg har trodd jeg har nærmet med en sannhet og et svar, men har jeg faktisk det?

I ITU Monitor (2007:166) sier Arnseth m.fl at viktige aspekter i forhold til digital kompetanse er ”finne, organiser, integrere, evaluere og skape”.
Halvorsen (2007) tar utgangspunkt i en aktivitetsteoretisk analysemodell basert på Yrjö Engestrøm når han vil beskrive integreringen av IKT i skole, og viser til modellen som synliggjør at (Halvorsen 2007:2) ”alt henger sammen med alt”.

Hvordan skal vi kunne lykkes med å bruke IKT på en måte som gjør at elevene utvikler en digital kompetanse bestående av elementer som:

• Finne – hvordan lære elevene å gjøre gode søk på internett?
• Organisering og integrering – hvordan kan elevene ta i bruk den informasjonen de finner og hvordan påvirker elevenes læringsstrategier deres valg og muligheter?
• Evaluere – hvordan utvikle god kildekritikk, og hvilke følger får en full åpenhet knyttet til valg av kilder knyttet til ulike temaer?
• Skape – hvordan presenteres, eller representeres, ny og gammel viten, og hvordan kan elevenes kreativitet utvikles og komme til syne gjennom bruk av IKT?

Hvis ”alt henger sammen med alt”, hva blir da viktigst? Hvor starter vi? Kan vi komme videre uten å knekke ryggen?

Jeg har tidligere skrevet noen tanker rundt ”den gode læreren”, og hva jeg synes å finne som kan underbygge viktigheten av at læreren er den viktigste enkeltfaktoren for å lykkes.
Vi har mange gode lærere i Norge, vi har mange gode lærere i min kommune, men hvordan gjøre de enda bedre? Hvordan få gode lærere til å bli enda bedre, også gjennom å nyttiggjøre seg de mulighetene som ligger i bruk av IKT?

Når jeg for noen dager siden erklærte krig mot hva jeg opplever som bakstreverske holdninger i en kronikk skrevet at en lektor i norsk skole, er ikke det fordi jeg er oppfarende og krigersk.
Jeg startet det innlegget med å si at ”Det er lov å være uenig”, og det mener jeg. Det jeg allikevel synes er trist, og som gjør meg forbannet, er mennesker jeg mener skulle ha alle forutsetninger for å være godt opplyste, plutselig baserer all sin argumentasjon på egen erfaring, uten å ta hensyn til forskning innen det aktuelle feltet.

Ingen er mer urokkelige i sin sannhet enn når en 3-årings viktigste argument blir ”Foj jej haj sett det jej!” eller en 10-årings argument ”Fordi det bare er sånn vel!”. Da kan det nytte lite med andre argumenter.
Kan det nytte med andre argumenter ovenfor de lærerne som er mot innføring og bruk av IKT i norsk skole? Skal vi bare banke LK 06 og andre styrende dokumenter i bordet og si ”Fordi det bare er sånn vel!”? Skal vi godta at vi har kollegaer som bruker ”Foj jej haj sett det jej!” som hovedargument når de mener at IKT ikke kan brukes til læringsarbeid, fordi elevene ikke følger med?

Det å utvikle en skolekultur hvor utprøving, bruk og utvikling av pedagogisk praksis hvor IKT blir både et verktøy og en verdsatt kompetanse må bli et hovedfokus. En lærende organisasjon hvor alle lærere opplever både støtte og utfordringer fra sine kollegaer og ledere. En organisasjon hvor det man er god på verdsettes og dyrkes frem, samtidig som hver enkelt lærer også utfordres til å bevege seg litt utenfor ”komfortsonen” innimellom. Hvor alle lærere er villige til å bevege seg utenfor komfortsonen, nettopp fordi de vet at kulturen er støttende.
Vi må kanskje orke å ”gå til krig” mot de som er bærere av en kultur basert på motstand mot ny og nødvendig kompetanse.

Halvorsen (2007:7) henviser til Digital skolehverdag (ITU 2005:15) hvor det blant annet sies ”Digital kompetanse i skolen er nødvendig for å utdanne barn og unge til et arbeidsliv preget av innovasjonskultur og verdiskapning.” Er norsk skole satt i stand til å ivareta et så stort ansvar i forhold til samfunnsutviklingen? Er utdannings- og læringskulturen i skolen slik at vi klarer å gi elevene mulighet for å utvikle kompetanser for noe vi ikke vet hva er?
Er norsk skolekultur i stor grad basert på ”overføring” av tidligere ervervet kunnskap gjennom et fastsatt, anerkjent og fastspikret(?) pensum, som har vært ansett som allmenngyldig, viktig og riktig? Dette har man jo kunnet gjøre, for utviklingen i samfunnet har tross alt vært rimelig oversiktlig og tydelig. Hvordan klarer en slik læringskultur å ivareta utfordringene hvor man skal lære barn og unge opp til et arbeidsliv som man selv ikke mer enn aner konturene av?

Halvorsen (2007:15) sier i sin oppsummerende analyse at ”På skoler som justerer sine praksisregler i samsvar med innføring av nye artefakter, utvikles nye praksiser som frigjør elevers skaperkraft, bryter ned grenser mellom skole og samfunnet for øvrig og utvikler elevkompetanser som kommer til å være viktig for framtidig samfunnsutvikling.”

Kan vi gjennom en systematisk jobbing med en god blanding av ekstern og intern kompetanseheving, prøving og feiling, bevissthet og refleksjon over egen og andres pedagogiske praksis, tydelighet i støtte og påtrykk fra en pedagogisk bevisst ledelse, stadig ta et skritt nærmere, et skritt videre, til å øke både de ansattes, og som målsettingene angir, elevenes, digitale kompetanse og digitale dannelse?

Noen ganger kan man ha flaks. Noen ganger kan tilfeldigheter gjøre at man blir god til noe. Enkelte har et tydelig naturtalent. For de fleste vil allikevel det eneste som virkelig bidrar over tid være et målrettet arbeid over tid, hvor vi prøver ut, lærer av våre feil, og tar stadige små skritt videre.
Halvorsen (2007:17) henviser til Deepak Sesthi fra AT&T som hevder at ”We have got to fail faster to learn quicker and succeed sooner”.
Den som klarer å få en slik holdning til å bli den rådende i skolens kultur og arbeid med digital kompetanse og danning, ønsker jeg svært gjerne å samarbeide med.

Litteraturliste:
Arnseth, H. Chr. M.fl. 2007. ITU Monitor 2007, Skolens digitale tilstand 2007. Oslo: Universitetsforlaget.

Halvorsen K.A. i Hoel og Haugaløkken (red.) 2007. Gjennom ordene. Fagtekster fra et førstelektorprogram. IKT og skolen – en skisse til aktivitetsteoretisk analyse. Trondheim: NTNU/PLU

Det er lov å være uenig....

Men i all verden, hva skjer??

På aftenposten.no var denne kronikken å lese: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3344997.ece.

Meninger om mangt, er ikke det et klokkeklart kjennetegn på at man er enten politiker eller lærer? Og takk for at det er så mange som har gjennomgått en eller annen form for pedagogisk utdanning, det gir jo debatten et mer spennende preg.

Jeg er ingen eier av sannheten. Jeg vet ikke hva som er riktigst. Jeg vet bare at denne kronikken traff en "sinnaknapp" hos meg.

Punktene 1 -3, joda, her opplever jeg at forfatteren er inne på fornuftige tanker som jeg både kan gjenkjenne, og som absolutt bør løftes frem.

Punkt 4, her gikk den første varsellampen av hos meg.
Prosjektarbeid er komplisert, men er det ikke bra at elever får en smakebit av komplekse og sammensatte arbeidsformer også? Kan det ikke ligge læring i dette?

Punktene 5 og 6, pulsen senker seg og jeg er igjen inne på tanken om at forfatteren bare hadde et feilskjær på glattisen.

Punkt 7 og 8, da erklærer jeg krig!!

Er det ikke nettopp denne typen uttalelser som kan få allmennheten til å gå til frontalangrep på skolen, lærere og den mangelende forståelse av hva IKT er og kan brukes til?

Joda, IKT har sine klare begrensninger. Hvis IKT, her pc'er, brukes uten en pedagogisk tanke, vil selvfølgelig forfatteren kunne få rett. Om det er slik at elever har et avhengighetsforhold til sin pc og skolen har en ukritisk bruk av pc'er, vil det selvfølgelig være både ødeleggende og forstyrrende å ha pc'er i klasserommet.

Det er ikke det samme å ha en pc på pulten som å ha en bok liggende der.
Det er lettere å la seg distrahere.

Kanskje burde undervisningen legges opp på en annen måte?
Når hadde man sist en refleksjon og diskusjon rundt læring og synet på læring?

Burde man som lærer "ta kontroll" over læringssituasjonen og si at mens jeg snakker skal fokus være mot meg? Er det feil da?

Kan man legge opp til klarer læringsaktiviteter hvor pc og andre digitale verktøy faktisk medfører en merverdig?

IKT og pc er ikke alltid riktig, men en uttrykt holdning om å ønske mindre bruk av pc, digitale verktøy og klare restriksjoner på hva elevene skal ha tilgang til, det hadde jeg håpet tilhørte fortiden og regimer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.

Jeg håper, av hele mitt hjerte, at holdningen til IKT, pc, digitale ferdigheter, bruk det begrepet du ønsker, som fremkommer i denne kronikken, ikke er den rådende i norsk skole.


Punktene 8 - 12, bryr jeg meg ikke om...


Jeg er jo i krig!

Den gode læreren

Etter å ha lest Krumsvik (2007) sitter jeg igjen med et hovedinntrykk; for å lykkes er vi helt avhengig av den gode læreren.
Nå kan det høres ut som om dette kommer som en overraskelse på meg, og jeg kan trøste eventuelle lesere med at det er det ikke. Det jeg opplever som en stor utfordring er HVORDAN skal vi gjøre lærerne gode. Hvordan sette allerede gode lærere i bedre stand til også å bli digitalt kompetente?

Under en samling for rådmenn og skolefaglig ansvarlige i september i år, fikk vi servert følgende påstand fra professor Thomas Nordahl: ”Det er avgjørende for elevenes framtid at skoleeier skaffer gode lærere”. Ingen av oss som var tilstede oppfattet det som spesielt overraskende, men utfordringen er allikevel god, men også stor.

Danske Clearinghouse for Uddannelsesforsking (Nordenboe m.fl. 2008) gjorde på oppdrag for Kunnskapsdepartementet en metaanalyse av 70 studier som holdt høy nok kvalitet. Oppdraget de hadde var i all enkelhet å finne ut av ”Hvilken kompetanse hos lærere kan gjennom effektstudier påvise å bidra til læring hos barn og unge?”
Svaret er til dels både innviklet og langt, men tre hovedkonklusjoner blir trukket frem:

1. Læreren skal inngå i en sosial relasjon til den enkelte elev.
2. Læreren skal ha kompetanse til å lede klassen/undervisningsforløp og utvikle og overholde regler.
3. Læreren skal ha fagdidaktiske kunnskaper.

I dette ligger det formidable utfordringer, og en refleksjon rundt dette kan jo være at vi trenger en hovedrevisjon av vår kompetanseutviklingsplan. Bør vi i mindre grad etter- og videreutdanne lærere i fag? Bør vi bruke tid og energi på fagdidaktikk, klasseledelse, utviklingsarbeid? Bør vi bidra mer aktivt til at lærerne kan få større mulighet til kollegaveiledning knyttet til egen praksis i klasserommet?

Jeg har gjennom jobb også blitt kjent med Hattie (2009). Bakgrunnen for denne boka er en metametaanalyse (ja, du leste riktig) av 800 metaanalyser, basert på 52000 undersøkelser, med totalt 83 millioner respondenter. Her burde man vel derfor kunne si at man har et datagrunnlag som er stort nok til at det gir validitet. Hattie (2009) har sett på det han kaller ”Visible learning”, i min forståelse ville jeg ha oversatt det til ”faktorer som virker best/mest for å bedre elevers læring”.
Hattie (2009) sier at læreren har den mest kraftfulle innflytelsen på elevenes læring, og trekker frem følgende momenter som viktigst:

• Relasjonen mellom elev og lærer
• Tilbakemelding til elevene
• Direkte instruksjoner om arbeidsinnsats, læringsmål og atferd
• Bruk av kognitive strategier som støttende dialog, oppsummering, spørsmål, klargjøring og lignende
• Lærerens evne til å lede klasser
• Utvikling av elevenes læringsstrategier (ikke læringsstiler)

Hattie (2009) sier også mye om hva som har svært liten, og i enkelte tilfeller negativ, effekt på læring. Her kan man finne ting som nivådifferensiering, åpne skoler/åpen undervisning, aldersblanding, redusert klassestørrelse, individualisert undervisning, skolestørrelse, skolebygninger og økonomi. Dette er jo dessverre temaer som har fått mye fokus, og som mange av oss som jobber i skolen bruker mye tid på, blant annet på bakgrunn av forsøk og skoleutvikling som får mye oppmerksomhet, ikke minst politisk.


Men jeg tok utgangspunkt i Krumsvik (2007), og hva jeg opplever som hans fokus som læreren som den avgjørende faktoren for få digital kompetanse inn i den norske skolen, i større grad enn hva som er faktum i dag.
Krumsvik (2007:49) kan se ut til å mene at man må ta et oppgjør med blant annet: ”For ofte er norske lærebøker karakterisert av ein konservatisme som løfter fram kanoniserte tekstar og eit kanonisk sym på kunnskap. Dette høver dårleg saman med eit stadig meir multikulturelt, norsk samfunn.” Og han sier videre ”Som følgje av den digitale revolusjonen og framveksten av dei digitale mediene, står skulen si ecyklopediske tenking for fall.”

Hvorfor trekker jeg så inn Nordahl, Hattie og Krumsvik inn i samme refleksjon? Jeg mener at de alle tre peker den samme som hovedfaktor – læreren.
Jeg opplever at Nordahl (2009) i sin studie av skoler i forhold til atferdsproblemer, kommer med samsvarende konklusjoner som Hattie (2009) gjør i sin metametaanalyse.

Når Krumsvik ser på skolen i en digital hverdag peker han blant annet på at lærerne må gjøres mer digital selvsikre. Krumsvik (2007:71) henviser til Erstad (2005) når han viser til at digital kompetanse består av fire grunnkomponenter:

• Basal IKT-ferdighet – som omhandler en verktøykompetanse for å kunne ta i bruk.
• Pedagogisk-didaktisk IKT-skjønn – hvordan sammenveve fag, pedagogikk og digital kompetanse – når kan IKT brukes som erstatning, tillegg og hvordan gjøres det, for å skape flere/andre muligheter for læring.
• Læringsstrategier/metakognisjon – lære å lære, på tvers av fag.
• Digital danning – på hvilken måte påvirker digitale artefakter vår kultur, til tross for den korte tiden det har hatt påvirkning.

Utviklingen av digital kompetanse innebærer basale ferdigheter (faglig trygghet), pedagogiske og didaktiske ferdigheter (ferdigheter i hvordan lære bort), ferdigheter om læringsstrategier (bidra til elevenes forståelse av hvordan de lærer) og digital danning (bevissthet om påvirkning av vår kultur og væremåte) opplever jeg kan sees i sammenheng med hva andre forskere sier er viktig for en god skole.

Læreren er den viktigste enkeltfaktoren. Det er læreren som sitter på nøkkelen til både selv å bli digitalt kompetent, for å bidra til at elevene blir digitalt kompetente. Samtidig er det læreren som er nøkkelen til å utvikle og oppebære en så god kultur for læring som mulig, fordi det er læreren som har sitt virke ”der læring skal skje”.

Hva kan da oppstå som særlige utfordringer for oss som ønsker å være aktive bidragsytere for en bedre skole?
Hvordan kan man som skoleleder bidra til at lærere opplever at de kan gjøre mer av det forskningsbasert kunnskap mener virker?
Hvordan kan vi knytte forskningsbasert kunnskap opp mot noe, som i et historisk perspektiv, er så nytt som digital kompetanse?
Hvordan skape et handlingsrom for lærere som de opplever som stort nok til å kunne opparbeide seg ferdigheter som BÅDE ivaretar generell kompetanse om læring og utvikling, men som OGSÅ gjør at lærerne bidrar til å oppfylle læreplanens intensjoner og målsettinger?
Er dagens ordning med leseplikt den beste for å skape de lærings- og utviklingsarenaene som man kan trenge?
Er det bare digitalt utstyr tilgjengelig der læring skal skje som er behovet?
Hvilken rolle skal skoleleder og skoleeier ha i dette arbeidet?

Om jeg skulle driste meg til å si at Hattie (2009) er med på å definere hva den ”gode lærer og hva forutsetningene er for god læring” er, hva trenger lærerne for å komme dit?
Om Krumsvik (2007) har rett i sin forståelse av hva digital kompetanse er, hvordan kan jeg som leder være en medspiller som ”spiller andre (lærerne) gode”?

Jeg ønsker ikke å fjerne lærernes autonomi.
Jeg ønsker selvstendige, faglige, pedagogisk, didaktisk, tydelige og sterke lærere, som er gode på relasjoner. Som kan og vil arbeide selvstendig, men som også ser nytten av å bidra, eller å få bidrag fra andre, i et fellesskap. Som tør å prøve ut nye ting, som tør å la seg utfordre av andre, som er villig til selv å se på, og som ønsker at andre skal se på, deres pedagogiske praksis, fordi de tror at de stadig kan utvikle seg videre, for å bli enda bedre.
Men kan en lærer oppleve autonomi innenfor alle slike krav?
Kanskje jeg er av typen som sier, du kan gjøre akkurat som du vil, bare det stemmer med hvordan jeg vil det skal være?

Kanskje den neste utlysningen av ledige lærerstillinger mer burde inneholde formuleringer som over, enn at den skal inneholde ønsker om fag, som et bidrag til å sikre elevene den gode læreren?


Litteraturliste:
Hattie, J. (2009). Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. New York: Routledge.
Krumsvik, R. (red.) 2007. Skulen og den digitale læringsrevolusjon Universitetsforlaget.
Nordahl, T., Mausethagen, S. og Kostøl, A. (2009): Skoler med stor og liten forekomst av atferdsproblemer. Rapport 3/2009.Høgskolen i Hedmark.
Nordenbo, S. E., Søgaard Larsen, M., Tifticki, N, Wendt, R. E. og Østergaard, S. (2008): Lærerkompetencer og elevers læring i førskole og skole. Dansk Clearinghouse for Utdannelsesforskning. Danmarks Pædagogiske Universitetssskole, Universitetet i Århus.

Hva hindrer oss i å gå videre?

Jeg kan sikkert bli oppfattet som at jeg er kritisk til at lærere i for liten grad tar i bruk IKT i læringsaktiviteter, og at bare de hadde gjort slik eller sånn, hadde ting vært bedre.
Sannheten er vel dessverre ikke så enkel, og jeg har vel bare flere spørsmål enn svar.
Tenk om jeg hadde hatt SVARET da. Svaret på hvordan ting skulle gjøres. DET hadde vært deilig det. Men vær ikke i tvil, jeg har meninger og vilje, og jeg forteller om det!

Hauge, Lund og Vestøl (2007) har under overskriften ”Nye kontekster for læring” det jeg opplever som spennende innfallsvinkler til et element til hva som kan være et hinder.

Ut fra filosofen Heidegger skriver Hauge, Lund og Vestøl (2007:27) at ”artefakter åpner nye verdener for oss, de inviterer til handlinger og til å se sammenhenger”.
De skriver videre (ibid:28) ”Et teknologideterministisk syn tvinger oss bare inn i en dikotomi av teknofobi og teknofili, en dikotomi som på mange måter har hindret oss i å se på hvilke muligheter og begrensninger slike teknologier gir til ulike læringsprosesser og utdanningsforløp.”

Hva tenker jeg når jeg leser sånt?

Blir denne omtalte dikotomien den rådende? Blir pedagogene stående igjen som en ”tapende” part i debatten, hengt ut som teknofober? Er den rådende kulturen i skolen at man i for stor grad ender opp som en motvekt til den utviklingen som skjer i samfunnet?

Jeg opplever ikke lærerne på denne måten, i hvert fall ikke bare sånn. Jeg mener det finnes utallige gode eksempler på pedagogiske tilløp til å ta i bruk ”alle” sider av IKT, men jeg opplever samtidig, og kan nok til tider også selv være en bidragsyter, til at diskusjonen blir for teknofil.

Kan vi som skoleledere i større grad bli flinkere til å diskutere de pedagogiske muligheten ved bruk av IKT, istedenfor å diskutere antall maskiner, med spesifikasjoner og detaljer som bare et fåtall har et forhold til, og egentlig er interesserte i?

Gunnar Ljotebø sier i et innlegg at man må ha en forståelse for hva og hvordan IKT fungerer for å kunne ta det i bruk. Dette er jeg bare delvis enig i. Selv har jeg fra snart 20 år tilbake 20 vekttall i IKT. Jeg må si at min konklusjon på den viktigste kunnskapen jeg har med derfra, er at det skal utrolig mye til å gjøre noe galt. Alt det andre av programmering, drift, databaser etc er utdatert kunnskap, men kunnskapen om at jeg kan gjøre nesten hva som helst, og det går ikke så mye galt, den kunnskapen har jeg med meg. Det jeg mener å si er at jeg tror for mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk.

Hvordan skal en pedagog som er god i sitt fag, på relasjoner til mennesker, på tilrettelegging av læringssituasjoner bli kompetent til å nyttiggjøre seg en artefakt i læringsprosessene, som hver gang den omtales, handler om ting man ikke forstår? Hvor mye trenger læreren å forstå? Er det ikke viktigere å diskutere med lærerne hvordan skal vår praksis i læringsprosessene endres/utvikles, for å kunne nyttiggjøre seg IKT som artefakt?


Litteratur:
Hauge, T. E., Lund, A. og Vestøl, J. M. (2007), Undervisning i endring, IKT, aktivitet og design. Nye kontekster for læring.

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Kanskje det spørsmålet jeg stiller meg oftest.

Er det sånn at jeg er uvitende om hva som skjer i skole, at jeg ikke har forståelse for hva som må til for å få til den endringen jeg trodde skulle være mulig å få til?

To skritt tilbake nå....

IKT, digital ferdigheter, lærere, pedagoger, elever, LK06, manglende pc'er og annet digitalt utstyr, motstand, pedagogisk praksis, endring. Det er det jeg skal reflektere rundt.

Jeg har ikke noe empirisk grunnlag fra egen praksis som støtter dette, men min opplevelse er at i diskusjon med lærere om hvorfor det ser tilnærmet umulig ut å ta i bruk digital verktøy i opplæringen, så er svaret mer eller bedre utstyr. Jeg er ikke uenig i at det også trengs, men av en eller annen grunn opplever jeg motstanden mot endret pedagogisk praksis som en viktigere faktor til at IKT ikke tas i bruk, eller utnyttes beder.

Er vi som skoleledere eller skoleansvarlig for lite flinke til å ta opp den pedagogiske diskusjonen? Legger jeg til rette for at pedagogisk og didaktisk utvikling kan skje?
Er det jeg som gjennom hva jeg vektlegger, er en sterk bidragsyter til at lærerne ikke løfter blikket ut av praktiske hensyn som antallet pc'er eller digitale kameraer, og over til egen pedagogisk praksis?

Gunnar Ljotebø sier i sin blogg at han har funnet frem til del&bruk, et nettsted som oppfordrer til å dele. Mitt spørsmål til han er om lærere generelt er opptatt av å dele? Ønsker de å dele? Ønsker de å ta i bruk det andre har laget? Trenger lærere generelt et "godkjenningsstempel" fra et fagbokforlag for å ta noe nytt i bruk? Fridtjof69 og Torleif Grønli stiller i sine blogger spørsmål i samme retning, hvordan bevege lærerne, og hva skal ledelsens bidrag være?

Spørsmålene blir raskt flere enn svarene.

Hvorfor får vi det ikke til? Hvorfor har jeg ikke troen på at mer eller bedre utstyr er løsningen?
Hadde det ikke vært fantastisk om man kunne kjøpe seg til en bedre skole og bedre opplæring?
Departement og Direktorat kunne laget en ny læreplan, og så var det bare å beregne seg frem til hvor mye dette kostet, lagt pengene på bordet, og så var skolen flyttet dit man ville dene gangen. Hvorfor er det ikke slik?

Er lærere mer motstandsdyktige enn andre yrkesgrupper, eller er lærer mer opptatt av å være HELT sikker på noe, før man prøver ut og endrer sin praksis? Eller tar jeg feil?

Når det er flere enn meg som lurer, må det jo kunne gå ann å finne noen svar.
Jeg tror jeg må finne mer ut av dette, også....