Jeg kan sikkert bli oppfattet som at jeg er kritisk til at lærere i for liten grad tar i bruk IKT i læringsaktiviteter, og at bare de hadde gjort slik eller sånn, hadde ting vært bedre.
Sannheten er vel dessverre ikke så enkel, og jeg har vel bare flere spørsmål enn svar.
Tenk om jeg hadde hatt SVARET da. Svaret på hvordan ting skulle gjøres. DET hadde vært deilig det. Men vær ikke i tvil, jeg har meninger og vilje, og jeg forteller om det!
Hauge, Lund og Vestøl (2007) har under overskriften ”Nye kontekster for læring” det jeg opplever som spennende innfallsvinkler til et element til hva som kan være et hinder.
Ut fra filosofen Heidegger skriver Hauge, Lund og Vestøl (2007:27) at ”artefakter åpner nye verdener for oss, de inviterer til handlinger og til å se sammenhenger”.
De skriver videre (ibid:28) ”Et teknologideterministisk syn tvinger oss bare inn i en dikotomi av teknofobi og teknofili, en dikotomi som på mange måter har hindret oss i å se på hvilke muligheter og begrensninger slike teknologier gir til ulike læringsprosesser og utdanningsforløp.”
Hva tenker jeg når jeg leser sånt?
Blir denne omtalte dikotomien den rådende? Blir pedagogene stående igjen som en ”tapende” part i debatten, hengt ut som teknofober? Er den rådende kulturen i skolen at man i for stor grad ender opp som en motvekt til den utviklingen som skjer i samfunnet?
Jeg opplever ikke lærerne på denne måten, i hvert fall ikke bare sånn. Jeg mener det finnes utallige gode eksempler på pedagogiske tilløp til å ta i bruk ”alle” sider av IKT, men jeg opplever samtidig, og kan nok til tider også selv være en bidragsyter, til at diskusjonen blir for teknofil.
Kan vi som skoleledere i større grad bli flinkere til å diskutere de pedagogiske muligheten ved bruk av IKT, istedenfor å diskutere antall maskiner, med spesifikasjoner og detaljer som bare et fåtall har et forhold til, og egentlig er interesserte i?
Gunnar Ljotebø sier i et innlegg at man må ha en forståelse for hva og hvordan IKT fungerer for å kunne ta det i bruk. Dette er jeg bare delvis enig i. Selv har jeg fra snart 20 år tilbake 20 vekttall i IKT. Jeg må si at min konklusjon på den viktigste kunnskapen jeg har med derfra, er at det skal utrolig mye til å gjøre noe galt. Alt det andre av programmering, drift, databaser etc er utdatert kunnskap, men kunnskapen om at jeg kan gjøre nesten hva som helst, og det går ikke så mye galt, den kunnskapen har jeg med meg. Det jeg mener å si er at jeg tror for mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk.
Hvordan skal en pedagog som er god i sitt fag, på relasjoner til mennesker, på tilrettelegging av læringssituasjoner bli kompetent til å nyttiggjøre seg en artefakt i læringsprosessene, som hver gang den omtales, handler om ting man ikke forstår? Hvor mye trenger læreren å forstå? Er det ikke viktigere å diskutere med lærerne hvordan skal vår praksis i læringsprosessene endres/utvikles, for å kunne nyttiggjøre seg IKT som artefakt?
Litteratur:
Hauge, T. E., Lund, A. og Vestøl, J. M. (2007), Undervisning i endring, IKT, aktivitet og design. Nye kontekster for læring.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Du skriver i innlegget ditt at du tror for mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk.
SvarSlettDette er jeg helt enig i.
Jeg skrev et innlegg 25.sept om IKT eller IKP..
og viste til boka "IKT boka 1.0 - for lærere og skoleledere i grunnskolen", der forfatteren tenker høyt om å bytte ut T i IKT med D,P eller M og få fokus på didaktikken, pedagogikken og metodikken i stedet for teknologien. Jeg tror at "bokstavene" og det de står for styrer mye av vårt fokus!
Jeg tror det her kreves et aktivt pedagogisk lederskap fra vår side for å skape forståelse i personalet for at teknologien, organiseringa og pedagogikken må sees i sammenheng og ikke som atskilte faktorer.
Kanskje det også må til en forståelse blant lærerne om at en endring i selve lærerrollen er nødvendig for å kunne møte den teknologiske utviklingen på en god måte i klasserommet?
Vi må motivere lærerne til å innta en offensiv holdning til bruk av ny teknologi og læringsperspektiver som vektlegger aktivitet og kommunikasjon, og at de legger til rette for et læringsmiljø som er preget av et mangfold av læringsressurser.
Sjøl tror jeg nysgjerrighet og et "søkende sinn" er viktigere enn all verdens "teknisk innsikt". Men man må jo vite litt om hva som faktisk ER mulig. Vanskelig å utforske mulighetene i digitale læringsarenaer hvis man ikke vet at de finnes, gratis, lett tilgjengelig. men vi trenger ikke vite HVA det er som gjør at de fungerer. Er det ikke noe slikt Gunnar også mener?
SvarSletttror du sjøl (Henning) peker på et nøkkelpunkt når du sier:
"Kan vi som skoleledere i større grad bli flinkere til å diskutere de pedagogiske muligheten ved bruk av IKT, istedenfor å diskutere antall maskiner, med spesifikasjoner og detaljer som bare et fåtall har et forhold til, og egentlig er interesserte i?"
Det er skollelderne som må ta ansvar for å holde den pedagogiske debatten på skolene i live. Her tror jeg det står litt skralt til på enkelte skoler. Eller tar jeg feil?
Hva er forutsetningen for den gode skole?
SvarSlettJeg støtter meg på forskningen til bla Thomas Nordahl og Terje Ogden Viktigheten av en felles forståelse i skolen er understreket, dette medfører at man må evaluere, vurdere og snakke om hvordan man underviser. Dette er en meget stor utfordring for en skoleleder. Det å veilede lærerne sine (som ofte også er gamle kollegaer) på en slik måte at undervisningen faktisk fungerer, og gir et bedre læringsutbytte slik det er tenkt er en meget krevende sak. Utfordringen til lederen er, å gjøre IKT – bruk som er forpliktende for lærerne, såpass spesifikk at alle i skolen ser et mål og ei ledestjerne som alle skal rette seg etter.
Styring og ledelse - min oppfatning er at skolen ikke helt ligner på en hvilken som helst annen bedrift.
Skolen lar seg vanskelig styre ved hjelp av definerte mål og teknisk rasjonalitet, fordi de har et normativt grunnlag og er dypt forankret i profesjonelle vurderinger (Fevolden og Lillejord 2005).
Tilnærming til IKT - her har jeg som skoleleder en kjempeutfordring fordi det et klart skille mellom de lærere som tilhører den gamle skole med en praksis som heller mot Herbart sin oppdragelseslære og den moderne lærer med en praksis som heller mot Dewey sin oppdragelseslære. Fellestrekket for de forskjellige reformpedagogiske retningene har vært og er at metoden er det viktigste. Det er kanskje urealistiske forventninger om at eleven er genuint kunnskapssøkende. Individuelle anstrengelser er tonet noe ned. Den ”privatpraktiserende lærer” blir uglesett. Den uviljen som mange lærere kjenner kan være noe av grunnen til at de er skeptiske til nesten hvilket som helst forsøk på endring i skolen. Uansett ideologisk elevsyn, gjør lærerne veldig mye spenstig og spennende. Det er nok også slik at mennesker er i besittelse av evner og krefter som i dag går tapt fordi lederen ikke tror de eksisterer (Bjørvik og Haukedal 1998). Her er min utfordring som skoleleder. Utfordringa er å få tankene ut i kollegiet. ”Shareware” vil gi alle en mulighet til å berike skolemiljøet. Dersom man kan få lærere til å skjønne nytten av å dele vil man kunne oppnå en mye mer slagkraftig enhet. Altså, hvis jeg får lærerne til å forstå at de sjøl kan tjene på det, er mye allerede gjort. Hvordan skal jeg som skoleleder få dette til? Det er kanskje på sin plass å analysere situasjonen i kollegiet. En modell som kan brukes er Wells modell (Utdanningsdirektoratet – En lærende skole). Gjennom erfaring bygger man mening. Informasjon omhandler andre folks meninger, tolkninger og erfaringer. Her er det avgjørende at man klarer å avdekke oppfatninger, behov og ønsker. Kunnskapsbygging får man ved å sette sammen flere lærere slik at de sammen kan endre evt. utvide sin egen horisont.
Til slutt får man innsikt som betyr at den nye kunnskapen blir til ”egen” praksisteori. Skolen vil da kunne endre kurs. Det sentrale må være at over- og underordnede i fellesskap prøver å komme fram til mål og regler for arbeidet (Bjørvik og Haukedal 1998).
Og alt dette gjelder naturligvis emnet IKT i skolen
Synes det Torleif skriver i sin kommentar er bra.Er det lærerne som er ”flaskehalsen” når det gjelder digital utvikling ved en skole(lærere som er vanskelige å lede, endre osv), eller er det skolelederne (eller ressursene) eller er det alle disse faktorene og flere til?
SvarSlettDatabruken i skolen preges i all for stor grad av idealisme og frivillighet. For mange skoleledere handler dette om holdningsendring og en aksept av den digitale pedagogiske hverdag, samt en framtidsrettet form for skoleledelse hvor IKT står sentralt både i utvikling av skolen og læring. Det handler om skoleutvikling hvor innovative skoleledelse må vise vei slik at skolen kan bli lærende organisasjon på dette feltet også. Spørsmålet er om det krever spesiell kompetanse av skolelederen, ut over det å være en god personalleder, for eksempel? Ola Erstad påpeker tre faktorer som hindrer endring og reell skoleutvikling med tanke på IKT. A) Faktorer som hindrer at forandringer kommer inn i skolen(f.eks teknologiskepsis) Skolen etablerer dermed ikke forutsetninger for å prøve ut ny teknologi i det hele tatt. Her kan hele utviklingen ved en skole stoppe opp før den har begynt hvis flaskehalsen tettes her. B) Faktorer som hindrer at forandringer oppstår i skolen. Det innebærer at lærere enten velger å ikke legge vekt på, eller ikke ser behovet for å ta ny teknologi inn i undervisningen. C) Faktorer som hindrer at forandringen sprer seg i skolen. Dette er institusjonelle faktorer som begrenser muligheter for å ta i bruk ny teknologi. Jeg kan ikke se at disse punktene ikke skulle berøre skoleleder i aller høyeste grad, og jeg mener at det er skoleleders jobb å sørge for at disse faktorene jobbes med på en strukturert og bevisst måte. Men gir vi skolelederne en slags forestilling om at skolene og lederne har et handlingsrom de kanskje ikke har? Over en skoleleder sitter en skoleeier, en kommune eller en fylkeskommune med sine IKT-ledere. Mye ressurser brukes f.eks til å drifte LMS-er og spørsmålet blir jo om dette står i noe slags forhold til skolenes faktiske bruk av plattformene? Utdanningsdirektoratets er kanskje den med mest makt til å endre skolen fordi de blant annet styrer eksamensordningene – og eksamen vet vi styrer skolene i stor grad. Vil et mer overordnet syn på hvem som styrer skoleverket, avsløre hvorfor IKT- implementeringen ikke er helt vellykket i norsk skole? (innlegget finnes også på bloggen min)
I mitt hode ender ditt innlegg opp i hvordan pedagogene skal nyttegjøre seg en artefakt som IKT i læringsprosessen. Hvilke begrensninger finnes, men enda viktigere, hvilke muligheter er der? Du peker på at den teknologiske debatten har fått et alt for stort fokus, mens den pedagogiske delen kommer i bakgrunn. Nå er det nå en gang slik at hvis pedagogene føler seg inkompetente, så skal det en del til for å gi dem mestring til å tro noe annet. Å fortelle dem at de bare skal starte utforskingen hjelper mange i gang, og kanskje flertallet vil føle at det er løsningen. De vil da vil etter hvert kunne dra med seg flere i det positive digitale "dragsuget". På min tidligere arbeidsplass hadde vi en undersøkelse blant pedagogene som blant annet gikk ut på hva som kunne gjøre dem mer digitale. Resultatene var mange, men en tydlig melding satt vi tilbake med, nemlig det Ragnar så bra påpeker: "Dersom man kan få lærere til å skjønne nytten av å dele vil man kunne oppnå en mye mer slagkraftig enhet". Da kan man snakke om at den pedagogiske integreringen av IKT kan brukes som en læringsfremmende praksis.
SvarSlettAvslutningsvis vil jeg understreke viktigheten med kompetanse utnyttelse og deling. I Erstad (2005) "Digital kompetanse i skolen, en innføring" avslutter han med å påpeke et viktig grep for å forstå hvordan teknologien kan brukes. Nemlig mer systematisk innsamling "av gode erfaringer fra lærere som har brukt IKT i sin undervisning...".
Går det ikke an å snu denne diskusjonen mot læringsresultatet: Hvilke felles trekk finner vi mellom lærere som oppnår et høyt læringsresultat i sitt fag, både vurdert som prosjektarbeide og målt gjennom andre mer standardiserte former for vurdering? Vil IKT spille en viktig rolle i et slikt læringsmiljø?
SvarSlettEtter å ha vært hovedveileder for 40 masterstudenter i IKT og læring, tror jeg etter hvert i alle fall jeg vet noe av svarene. Effekten av IKT er moderat positiv. Andre forhold betyr langt mye mer. Dersom det svikter her, blir resultatet negativt. Vi har mange rapporter som viser dette. Prof. Svein Lie sier det slik: ”Det er for oss et tankekors at arbeidsmåter som anbefales sterkt for tiden; prosjektarbeid, gruppearbeid og bruk av IKT ser ut til å henge sammen med svake resultater i matematikk.”
Her svikter det på andre mer fundamentale forhold. IKT gjør situasjonen verre. Hvordan underviser de lærerne som er med å vinne kreativ matematikk prosjekter i sin klasse, år etter år, der hele klassen skal være med - ikke bare de flinke eleven ?. Spør vi lærerne: ”Bruker du IKT?” - da er svaret ja, engang i blant. ”Tror du IKT er en nødvendig forutsetning?”: Da er svaret klar NEI. ”Hva betyr da mest for det resultatet du har oppnådd”: Min egen utdanning i faget, og min evne til å inspirere elevene ”.