Den gode læreren

Etter å ha lest Krumsvik (2007) sitter jeg igjen med et hovedinntrykk; for å lykkes er vi helt avhengig av den gode læreren.
Nå kan det høres ut som om dette kommer som en overraskelse på meg, og jeg kan trøste eventuelle lesere med at det er det ikke. Det jeg opplever som en stor utfordring er HVORDAN skal vi gjøre lærerne gode. Hvordan sette allerede gode lærere i bedre stand til også å bli digitalt kompetente?

Under en samling for rådmenn og skolefaglig ansvarlige i september i år, fikk vi servert følgende påstand fra professor Thomas Nordahl: ”Det er avgjørende for elevenes framtid at skoleeier skaffer gode lærere”. Ingen av oss som var tilstede oppfattet det som spesielt overraskende, men utfordringen er allikevel god, men også stor.

Danske Clearinghouse for Uddannelsesforsking (Nordenboe m.fl. 2008) gjorde på oppdrag for Kunnskapsdepartementet en metaanalyse av 70 studier som holdt høy nok kvalitet. Oppdraget de hadde var i all enkelhet å finne ut av ”Hvilken kompetanse hos lærere kan gjennom effektstudier påvise å bidra til læring hos barn og unge?”
Svaret er til dels både innviklet og langt, men tre hovedkonklusjoner blir trukket frem:

1. Læreren skal inngå i en sosial relasjon til den enkelte elev.
2. Læreren skal ha kompetanse til å lede klassen/undervisningsforløp og utvikle og overholde regler.
3. Læreren skal ha fagdidaktiske kunnskaper.

I dette ligger det formidable utfordringer, og en refleksjon rundt dette kan jo være at vi trenger en hovedrevisjon av vår kompetanseutviklingsplan. Bør vi i mindre grad etter- og videreutdanne lærere i fag? Bør vi bruke tid og energi på fagdidaktikk, klasseledelse, utviklingsarbeid? Bør vi bidra mer aktivt til at lærerne kan få større mulighet til kollegaveiledning knyttet til egen praksis i klasserommet?

Jeg har gjennom jobb også blitt kjent med Hattie (2009). Bakgrunnen for denne boka er en metametaanalyse (ja, du leste riktig) av 800 metaanalyser, basert på 52000 undersøkelser, med totalt 83 millioner respondenter. Her burde man vel derfor kunne si at man har et datagrunnlag som er stort nok til at det gir validitet. Hattie (2009) har sett på det han kaller ”Visible learning”, i min forståelse ville jeg ha oversatt det til ”faktorer som virker best/mest for å bedre elevers læring”.
Hattie (2009) sier at læreren har den mest kraftfulle innflytelsen på elevenes læring, og trekker frem følgende momenter som viktigst:

• Relasjonen mellom elev og lærer
• Tilbakemelding til elevene
• Direkte instruksjoner om arbeidsinnsats, læringsmål og atferd
• Bruk av kognitive strategier som støttende dialog, oppsummering, spørsmål, klargjøring og lignende
• Lærerens evne til å lede klasser
• Utvikling av elevenes læringsstrategier (ikke læringsstiler)

Hattie (2009) sier også mye om hva som har svært liten, og i enkelte tilfeller negativ, effekt på læring. Her kan man finne ting som nivådifferensiering, åpne skoler/åpen undervisning, aldersblanding, redusert klassestørrelse, individualisert undervisning, skolestørrelse, skolebygninger og økonomi. Dette er jo dessverre temaer som har fått mye fokus, og som mange av oss som jobber i skolen bruker mye tid på, blant annet på bakgrunn av forsøk og skoleutvikling som får mye oppmerksomhet, ikke minst politisk.


Men jeg tok utgangspunkt i Krumsvik (2007), og hva jeg opplever som hans fokus som læreren som den avgjørende faktoren for få digital kompetanse inn i den norske skolen, i større grad enn hva som er faktum i dag.
Krumsvik (2007:49) kan se ut til å mene at man må ta et oppgjør med blant annet: ”For ofte er norske lærebøker karakterisert av ein konservatisme som løfter fram kanoniserte tekstar og eit kanonisk sym på kunnskap. Dette høver dårleg saman med eit stadig meir multikulturelt, norsk samfunn.” Og han sier videre ”Som følgje av den digitale revolusjonen og framveksten av dei digitale mediene, står skulen si ecyklopediske tenking for fall.”

Hvorfor trekker jeg så inn Nordahl, Hattie og Krumsvik inn i samme refleksjon? Jeg mener at de alle tre peker den samme som hovedfaktor – læreren.
Jeg opplever at Nordahl (2009) i sin studie av skoler i forhold til atferdsproblemer, kommer med samsvarende konklusjoner som Hattie (2009) gjør i sin metametaanalyse.

Når Krumsvik ser på skolen i en digital hverdag peker han blant annet på at lærerne må gjøres mer digital selvsikre. Krumsvik (2007:71) henviser til Erstad (2005) når han viser til at digital kompetanse består av fire grunnkomponenter:

• Basal IKT-ferdighet – som omhandler en verktøykompetanse for å kunne ta i bruk.
• Pedagogisk-didaktisk IKT-skjønn – hvordan sammenveve fag, pedagogikk og digital kompetanse – når kan IKT brukes som erstatning, tillegg og hvordan gjøres det, for å skape flere/andre muligheter for læring.
• Læringsstrategier/metakognisjon – lære å lære, på tvers av fag.
• Digital danning – på hvilken måte påvirker digitale artefakter vår kultur, til tross for den korte tiden det har hatt påvirkning.

Utviklingen av digital kompetanse innebærer basale ferdigheter (faglig trygghet), pedagogiske og didaktiske ferdigheter (ferdigheter i hvordan lære bort), ferdigheter om læringsstrategier (bidra til elevenes forståelse av hvordan de lærer) og digital danning (bevissthet om påvirkning av vår kultur og væremåte) opplever jeg kan sees i sammenheng med hva andre forskere sier er viktig for en god skole.

Læreren er den viktigste enkeltfaktoren. Det er læreren som sitter på nøkkelen til både selv å bli digitalt kompetent, for å bidra til at elevene blir digitalt kompetente. Samtidig er det læreren som er nøkkelen til å utvikle og oppebære en så god kultur for læring som mulig, fordi det er læreren som har sitt virke ”der læring skal skje”.

Hva kan da oppstå som særlige utfordringer for oss som ønsker å være aktive bidragsytere for en bedre skole?
Hvordan kan man som skoleleder bidra til at lærere opplever at de kan gjøre mer av det forskningsbasert kunnskap mener virker?
Hvordan kan vi knytte forskningsbasert kunnskap opp mot noe, som i et historisk perspektiv, er så nytt som digital kompetanse?
Hvordan skape et handlingsrom for lærere som de opplever som stort nok til å kunne opparbeide seg ferdigheter som BÅDE ivaretar generell kompetanse om læring og utvikling, men som OGSÅ gjør at lærerne bidrar til å oppfylle læreplanens intensjoner og målsettinger?
Er dagens ordning med leseplikt den beste for å skape de lærings- og utviklingsarenaene som man kan trenge?
Er det bare digitalt utstyr tilgjengelig der læring skal skje som er behovet?
Hvilken rolle skal skoleleder og skoleeier ha i dette arbeidet?

Om jeg skulle driste meg til å si at Hattie (2009) er med på å definere hva den ”gode lærer og hva forutsetningene er for god læring” er, hva trenger lærerne for å komme dit?
Om Krumsvik (2007) har rett i sin forståelse av hva digital kompetanse er, hvordan kan jeg som leder være en medspiller som ”spiller andre (lærerne) gode”?

Jeg ønsker ikke å fjerne lærernes autonomi.
Jeg ønsker selvstendige, faglige, pedagogisk, didaktisk, tydelige og sterke lærere, som er gode på relasjoner. Som kan og vil arbeide selvstendig, men som også ser nytten av å bidra, eller å få bidrag fra andre, i et fellesskap. Som tør å prøve ut nye ting, som tør å la seg utfordre av andre, som er villig til selv å se på, og som ønsker at andre skal se på, deres pedagogiske praksis, fordi de tror at de stadig kan utvikle seg videre, for å bli enda bedre.
Men kan en lærer oppleve autonomi innenfor alle slike krav?
Kanskje jeg er av typen som sier, du kan gjøre akkurat som du vil, bare det stemmer med hvordan jeg vil det skal være?

Kanskje den neste utlysningen av ledige lærerstillinger mer burde inneholde formuleringer som over, enn at den skal inneholde ønsker om fag, som et bidrag til å sikre elevene den gode læreren?


Litteraturliste:
Hattie, J. (2009). Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. New York: Routledge.
Krumsvik, R. (red.) 2007. Skulen og den digitale læringsrevolusjon Universitetsforlaget.
Nordahl, T., Mausethagen, S. og Kostøl, A. (2009): Skoler med stor og liten forekomst av atferdsproblemer. Rapport 3/2009.Høgskolen i Hedmark.
Nordenbo, S. E., Søgaard Larsen, M., Tifticki, N, Wendt, R. E. og Østergaard, S. (2008): Lærerkompetencer og elevers læring i førskole og skole. Dansk Clearinghouse for Utdannelsesforskning. Danmarks Pædagogiske Universitetssskole, Universitetet i Århus.