Men i all verden, hva skjer??
På aftenposten.no var denne kronikken å lese: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3344997.ece.
Meninger om mangt, er ikke det et klokkeklart kjennetegn på at man er enten politiker eller lærer? Og takk for at det er så mange som har gjennomgått en eller annen form for pedagogisk utdanning, det gir jo debatten et mer spennende preg.
Jeg er ingen eier av sannheten. Jeg vet ikke hva som er riktigst. Jeg vet bare at denne kronikken traff en "sinnaknapp" hos meg.
Punktene 1 -3, joda, her opplever jeg at forfatteren er inne på fornuftige tanker som jeg både kan gjenkjenne, og som absolutt bør løftes frem.
Punkt 4, her gikk den første varsellampen av hos meg.
Prosjektarbeid er komplisert, men er det ikke bra at elever får en smakebit av komplekse og sammensatte arbeidsformer også? Kan det ikke ligge læring i dette?
Punktene 5 og 6, pulsen senker seg og jeg er igjen inne på tanken om at forfatteren bare hadde et feilskjær på glattisen.
Punkt 7 og 8, da erklærer jeg krig!!
Er det ikke nettopp denne typen uttalelser som kan få allmennheten til å gå til frontalangrep på skolen, lærere og den mangelende forståelse av hva IKT er og kan brukes til?
Joda, IKT har sine klare begrensninger. Hvis IKT, her pc'er, brukes uten en pedagogisk tanke, vil selvfølgelig forfatteren kunne få rett. Om det er slik at elever har et avhengighetsforhold til sin pc og skolen har en ukritisk bruk av pc'er, vil det selvfølgelig være både ødeleggende og forstyrrende å ha pc'er i klasserommet.
Det er ikke det samme å ha en pc på pulten som å ha en bok liggende der.
Det er lettere å la seg distrahere.
Kanskje burde undervisningen legges opp på en annen måte?
Når hadde man sist en refleksjon og diskusjon rundt læring og synet på læring?
Burde man som lærer "ta kontroll" over læringssituasjonen og si at mens jeg snakker skal fokus være mot meg? Er det feil da?
Kan man legge opp til klarer læringsaktiviteter hvor pc og andre digitale verktøy faktisk medfører en merverdig?
IKT og pc er ikke alltid riktig, men en uttrykt holdning om å ønske mindre bruk av pc, digitale verktøy og klare restriksjoner på hva elevene skal ha tilgang til, det hadde jeg håpet tilhørte fortiden og regimer vi ikke ønsker å sammenlikne oss med.
Jeg håper, av hele mitt hjerte, at holdningen til IKT, pc, digitale ferdigheter, bruk det begrepet du ønsker, som fremkommer i denne kronikken, ikke er den rådende i norsk skole.
Punktene 8 - 12, bryr jeg meg ikke om...
Jeg er jo i krig!
torsdag 29. oktober 2009
søndag 18. oktober 2009
Den gode læreren
Etter å ha lest Krumsvik (2007) sitter jeg igjen med et hovedinntrykk; for å lykkes er vi helt avhengig av den gode læreren.
Nå kan det høres ut som om dette kommer som en overraskelse på meg, og jeg kan trøste eventuelle lesere med at det er det ikke. Det jeg opplever som en stor utfordring er HVORDAN skal vi gjøre lærerne gode. Hvordan sette allerede gode lærere i bedre stand til også å bli digitalt kompetente?
Under en samling for rådmenn og skolefaglig ansvarlige i september i år, fikk vi servert følgende påstand fra professor Thomas Nordahl: ”Det er avgjørende for elevenes framtid at skoleeier skaffer gode lærere”. Ingen av oss som var tilstede oppfattet det som spesielt overraskende, men utfordringen er allikevel god, men også stor.
Danske Clearinghouse for Uddannelsesforsking (Nordenboe m.fl. 2008) gjorde på oppdrag for Kunnskapsdepartementet en metaanalyse av 70 studier som holdt høy nok kvalitet. Oppdraget de hadde var i all enkelhet å finne ut av ”Hvilken kompetanse hos lærere kan gjennom effektstudier påvise å bidra til læring hos barn og unge?”
Svaret er til dels både innviklet og langt, men tre hovedkonklusjoner blir trukket frem:
Jeg har gjennom jobb også blitt kjent med Hattie (2009). Bakgrunnen for denne boka er en metametaanalyse (ja, du leste riktig) av 800 metaanalyser, basert på 52000 undersøkelser, med totalt 83 millioner respondenter. Her burde man vel derfor kunne si at man har et datagrunnlag som er stort nok til at det gir validitet. Hattie (2009) har sett på det han kaller ”Visible learning”, i min forståelse ville jeg ha oversatt det til ”faktorer som virker best/mest for å bedre elevers læring”.
Hattie (2009) sier at læreren har den mest kraftfulle innflytelsen på elevenes læring, og trekker frem følgende momenter som viktigst:
Men jeg tok utgangspunkt i Krumsvik (2007), og hva jeg opplever som hans fokus som læreren som den avgjørende faktoren for få digital kompetanse inn i den norske skolen, i større grad enn hva som er faktum i dag.
Krumsvik (2007:49) kan se ut til å mene at man må ta et oppgjør med blant annet: ”For ofte er norske lærebøker karakterisert av ein konservatisme som løfter fram kanoniserte tekstar og eit kanonisk sym på kunnskap. Dette høver dårleg saman med eit stadig meir multikulturelt, norsk samfunn.” Og han sier videre ”Som følgje av den digitale revolusjonen og framveksten av dei digitale mediene, står skulen si ecyklopediske tenking for fall.”
Hvorfor trekker jeg så inn Nordahl, Hattie og Krumsvik inn i samme refleksjon? Jeg mener at de alle tre peker den samme som hovedfaktor – læreren.
Jeg opplever at Nordahl (2009) i sin studie av skoler i forhold til atferdsproblemer, kommer med samsvarende konklusjoner som Hattie (2009) gjør i sin metametaanalyse.
Når Krumsvik ser på skolen i en digital hverdag peker han blant annet på at lærerne må gjøres mer digital selvsikre. Krumsvik (2007:71) henviser til Erstad (2005) når han viser til at digital kompetanse består av fire grunnkomponenter:
Læreren er den viktigste enkeltfaktoren. Det er læreren som sitter på nøkkelen til både selv å bli digitalt kompetent, for å bidra til at elevene blir digitalt kompetente. Samtidig er det læreren som er nøkkelen til å utvikle og oppebære en så god kultur for læring som mulig, fordi det er læreren som har sitt virke ”der læring skal skje”.
Hva kan da oppstå som særlige utfordringer for oss som ønsker å være aktive bidragsytere for en bedre skole?
Hvordan kan man som skoleleder bidra til at lærere opplever at de kan gjøre mer av det forskningsbasert kunnskap mener virker?
Hvordan kan vi knytte forskningsbasert kunnskap opp mot noe, som i et historisk perspektiv, er så nytt som digital kompetanse?
Hvordan skape et handlingsrom for lærere som de opplever som stort nok til å kunne opparbeide seg ferdigheter som BÅDE ivaretar generell kompetanse om læring og utvikling, men som OGSÅ gjør at lærerne bidrar til å oppfylle læreplanens intensjoner og målsettinger?
Er dagens ordning med leseplikt den beste for å skape de lærings- og utviklingsarenaene som man kan trenge?
Er det bare digitalt utstyr tilgjengelig der læring skal skje som er behovet?
Hvilken rolle skal skoleleder og skoleeier ha i dette arbeidet?
Om jeg skulle driste meg til å si at Hattie (2009) er med på å definere hva den ”gode lærer og hva forutsetningene er for god læring” er, hva trenger lærerne for å komme dit?
Om Krumsvik (2007) har rett i sin forståelse av hva digital kompetanse er, hvordan kan jeg som leder være en medspiller som ”spiller andre (lærerne) gode”?
Jeg ønsker ikke å fjerne lærernes autonomi.
Jeg ønsker selvstendige, faglige, pedagogisk, didaktisk, tydelige og sterke lærere, som er gode på relasjoner. Som kan og vil arbeide selvstendig, men som også ser nytten av å bidra, eller å få bidrag fra andre, i et fellesskap. Som tør å prøve ut nye ting, som tør å la seg utfordre av andre, som er villig til selv å se på, og som ønsker at andre skal se på, deres pedagogiske praksis, fordi de tror at de stadig kan utvikle seg videre, for å bli enda bedre.
Men kan en lærer oppleve autonomi innenfor alle slike krav?
Kanskje jeg er av typen som sier, du kan gjøre akkurat som du vil, bare det stemmer med hvordan jeg vil det skal være?
Kanskje den neste utlysningen av ledige lærerstillinger mer burde inneholde formuleringer som over, enn at den skal inneholde ønsker om fag, som et bidrag til å sikre elevene den gode læreren?
Litteraturliste:
Hattie, J. (2009). Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. New York: Routledge.
Krumsvik, R. (red.) 2007. Skulen og den digitale læringsrevolusjon Universitetsforlaget.
Nordahl, T., Mausethagen, S. og Kostøl, A. (2009): Skoler med stor og liten forekomst av atferdsproblemer. Rapport 3/2009.Høgskolen i Hedmark.
Nordenbo, S. E., Søgaard Larsen, M., Tifticki, N, Wendt, R. E. og Østergaard, S. (2008): Lærerkompetencer og elevers læring i førskole og skole. Dansk Clearinghouse for Utdannelsesforskning. Danmarks Pædagogiske Universitetssskole, Universitetet i Århus.
Nå kan det høres ut som om dette kommer som en overraskelse på meg, og jeg kan trøste eventuelle lesere med at det er det ikke. Det jeg opplever som en stor utfordring er HVORDAN skal vi gjøre lærerne gode. Hvordan sette allerede gode lærere i bedre stand til også å bli digitalt kompetente?
Under en samling for rådmenn og skolefaglig ansvarlige i september i år, fikk vi servert følgende påstand fra professor Thomas Nordahl: ”Det er avgjørende for elevenes framtid at skoleeier skaffer gode lærere”. Ingen av oss som var tilstede oppfattet det som spesielt overraskende, men utfordringen er allikevel god, men også stor.
Danske Clearinghouse for Uddannelsesforsking (Nordenboe m.fl. 2008) gjorde på oppdrag for Kunnskapsdepartementet en metaanalyse av 70 studier som holdt høy nok kvalitet. Oppdraget de hadde var i all enkelhet å finne ut av ”Hvilken kompetanse hos lærere kan gjennom effektstudier påvise å bidra til læring hos barn og unge?”
Svaret er til dels både innviklet og langt, men tre hovedkonklusjoner blir trukket frem:
- Læreren skal inngå i en sosial relasjon til den enkelte elev.
- Læreren skal ha kompetanse til å lede klassen/undervisningsforløp og utvikle og overholde regler.
- Læreren skal ha fagdidaktiske kunnskaper.
Jeg har gjennom jobb også blitt kjent med Hattie (2009). Bakgrunnen for denne boka er en metametaanalyse (ja, du leste riktig) av 800 metaanalyser, basert på 52000 undersøkelser, med totalt 83 millioner respondenter. Her burde man vel derfor kunne si at man har et datagrunnlag som er stort nok til at det gir validitet. Hattie (2009) har sett på det han kaller ”Visible learning”, i min forståelse ville jeg ha oversatt det til ”faktorer som virker best/mest for å bedre elevers læring”.
Hattie (2009) sier at læreren har den mest kraftfulle innflytelsen på elevenes læring, og trekker frem følgende momenter som viktigst:
- Relasjonen mellom elev og lærer
- Tilbakemelding til elevene
- Direkte instruksjoner om arbeidsinnsats, læringsmål og atferd
- Bruk av kognitive strategier som støttende dialog, oppsummering, spørsmål, klargjøring og lignende
- Lærerens evne til å lede klasser
- Utvikling av elevenes læringsstrategier (ikke læringsstiler)
Men jeg tok utgangspunkt i Krumsvik (2007), og hva jeg opplever som hans fokus som læreren som den avgjørende faktoren for få digital kompetanse inn i den norske skolen, i større grad enn hva som er faktum i dag.
Krumsvik (2007:49) kan se ut til å mene at man må ta et oppgjør med blant annet: ”For ofte er norske lærebøker karakterisert av ein konservatisme som løfter fram kanoniserte tekstar og eit kanonisk sym på kunnskap. Dette høver dårleg saman med eit stadig meir multikulturelt, norsk samfunn.” Og han sier videre ”Som følgje av den digitale revolusjonen og framveksten av dei digitale mediene, står skulen si ecyklopediske tenking for fall.”
Hvorfor trekker jeg så inn Nordahl, Hattie og Krumsvik inn i samme refleksjon? Jeg mener at de alle tre peker den samme som hovedfaktor – læreren.
Jeg opplever at Nordahl (2009) i sin studie av skoler i forhold til atferdsproblemer, kommer med samsvarende konklusjoner som Hattie (2009) gjør i sin metametaanalyse.
Når Krumsvik ser på skolen i en digital hverdag peker han blant annet på at lærerne må gjøres mer digital selvsikre. Krumsvik (2007:71) henviser til Erstad (2005) når han viser til at digital kompetanse består av fire grunnkomponenter:
- Basal IKT-ferdighet – som omhandler en verktøykompetanse for å kunne ta i bruk.
- Pedagogisk-didaktisk IKT-skjønn – hvordan sammenveve fag, pedagogikk og digital kompetanse – når kan IKT brukes som erstatning, tillegg og hvordan gjøres det, for å skape flere/andre muligheter for læring.
- Læringsstrategier/metakognisjon – lære å lære, på tvers av fag.
- Digital danning – på hvilken måte påvirker digitale artefakter vår kultur, til tross for den korte tiden det har hatt påvirkning.
Læreren er den viktigste enkeltfaktoren. Det er læreren som sitter på nøkkelen til både selv å bli digitalt kompetent, for å bidra til at elevene blir digitalt kompetente. Samtidig er det læreren som er nøkkelen til å utvikle og oppebære en så god kultur for læring som mulig, fordi det er læreren som har sitt virke ”der læring skal skje”.
Hva kan da oppstå som særlige utfordringer for oss som ønsker å være aktive bidragsytere for en bedre skole?
Hvordan kan man som skoleleder bidra til at lærere opplever at de kan gjøre mer av det forskningsbasert kunnskap mener virker?
Hvordan kan vi knytte forskningsbasert kunnskap opp mot noe, som i et historisk perspektiv, er så nytt som digital kompetanse?
Hvordan skape et handlingsrom for lærere som de opplever som stort nok til å kunne opparbeide seg ferdigheter som BÅDE ivaretar generell kompetanse om læring og utvikling, men som OGSÅ gjør at lærerne bidrar til å oppfylle læreplanens intensjoner og målsettinger?
Er dagens ordning med leseplikt den beste for å skape de lærings- og utviklingsarenaene som man kan trenge?
Er det bare digitalt utstyr tilgjengelig der læring skal skje som er behovet?
Hvilken rolle skal skoleleder og skoleeier ha i dette arbeidet?
Om jeg skulle driste meg til å si at Hattie (2009) er med på å definere hva den ”gode lærer og hva forutsetningene er for god læring” er, hva trenger lærerne for å komme dit?
Om Krumsvik (2007) har rett i sin forståelse av hva digital kompetanse er, hvordan kan jeg som leder være en medspiller som ”spiller andre (lærerne) gode”?
Jeg ønsker ikke å fjerne lærernes autonomi.
Jeg ønsker selvstendige, faglige, pedagogisk, didaktisk, tydelige og sterke lærere, som er gode på relasjoner. Som kan og vil arbeide selvstendig, men som også ser nytten av å bidra, eller å få bidrag fra andre, i et fellesskap. Som tør å prøve ut nye ting, som tør å la seg utfordre av andre, som er villig til selv å se på, og som ønsker at andre skal se på, deres pedagogiske praksis, fordi de tror at de stadig kan utvikle seg videre, for å bli enda bedre.
Men kan en lærer oppleve autonomi innenfor alle slike krav?
Kanskje jeg er av typen som sier, du kan gjøre akkurat som du vil, bare det stemmer med hvordan jeg vil det skal være?
Kanskje den neste utlysningen av ledige lærerstillinger mer burde inneholde formuleringer som over, enn at den skal inneholde ønsker om fag, som et bidrag til å sikre elevene den gode læreren?
Litteraturliste:
Hattie, J. (2009). Visible learning. A synthesis of over 800 meta-analyses relating to achievement. New York: Routledge.
Krumsvik, R. (red.) 2007. Skulen og den digitale læringsrevolusjon Universitetsforlaget.
Nordahl, T., Mausethagen, S. og Kostøl, A. (2009): Skoler med stor og liten forekomst av atferdsproblemer. Rapport 3/2009.Høgskolen i Hedmark.
Nordenbo, S. E., Søgaard Larsen, M., Tifticki, N, Wendt, R. E. og Østergaard, S. (2008): Lærerkompetencer og elevers læring i førskole og skole. Dansk Clearinghouse for Utdannelsesforskning. Danmarks Pædagogiske Universitetssskole, Universitetet i Århus.
søndag 4. oktober 2009
Hva hindrer oss i å gå videre?
Jeg kan sikkert bli oppfattet som at jeg er kritisk til at lærere i for liten grad tar i bruk IKT i læringsaktiviteter, og at bare de hadde gjort slik eller sånn, hadde ting vært bedre.
Sannheten er vel dessverre ikke så enkel, og jeg har vel bare flere spørsmål enn svar.
Tenk om jeg hadde hatt SVARET da. Svaret på hvordan ting skulle gjøres. DET hadde vært deilig det. Men vær ikke i tvil, jeg har meninger og vilje, og jeg forteller om det!
Hauge, Lund og Vestøl (2007) har under overskriften ”Nye kontekster for læring” det jeg opplever som spennende innfallsvinkler til et element til hva som kan være et hinder.
Ut fra filosofen Heidegger skriver Hauge, Lund og Vestøl (2007:27) at ”artefakter åpner nye verdener for oss, de inviterer til handlinger og til å se sammenhenger”.
De skriver videre (ibid:28) ”Et teknologideterministisk syn tvinger oss bare inn i en dikotomi av teknofobi og teknofili, en dikotomi som på mange måter har hindret oss i å se på hvilke muligheter og begrensninger slike teknologier gir til ulike læringsprosesser og utdanningsforløp.”
Hva tenker jeg når jeg leser sånt?
Blir denne omtalte dikotomien den rådende? Blir pedagogene stående igjen som en ”tapende” part i debatten, hengt ut som teknofober? Er den rådende kulturen i skolen at man i for stor grad ender opp som en motvekt til den utviklingen som skjer i samfunnet?
Jeg opplever ikke lærerne på denne måten, i hvert fall ikke bare sånn. Jeg mener det finnes utallige gode eksempler på pedagogiske tilløp til å ta i bruk ”alle” sider av IKT, men jeg opplever samtidig, og kan nok til tider også selv være en bidragsyter, til at diskusjonen blir for teknofil.
Kan vi som skoleledere i større grad bli flinkere til å diskutere de pedagogiske muligheten ved bruk av IKT, istedenfor å diskutere antall maskiner, med spesifikasjoner og detaljer som bare et fåtall har et forhold til, og egentlig er interesserte i?
Gunnar Ljotebø sier i et innlegg at man må ha en forståelse for hva og hvordan IKT fungerer for å kunne ta det i bruk. Dette er jeg bare delvis enig i. Selv har jeg fra snart 20 år tilbake 20 vekttall i IKT. Jeg må si at min konklusjon på den viktigste kunnskapen jeg har med derfra, er at det skal utrolig mye til å gjøre noe galt. Alt det andre av programmering, drift, databaser etc er utdatert kunnskap, men kunnskapen om at jeg kan gjøre nesten hva som helst, og det går ikke så mye galt, den kunnskapen har jeg med meg. Det jeg mener å si er at jeg tror for mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk.
Hvordan skal en pedagog som er god i sitt fag, på relasjoner til mennesker, på tilrettelegging av læringssituasjoner bli kompetent til å nyttiggjøre seg en artefakt i læringsprosessene, som hver gang den omtales, handler om ting man ikke forstår? Hvor mye trenger læreren å forstå? Er det ikke viktigere å diskutere med lærerne hvordan skal vår praksis i læringsprosessene endres/utvikles, for å kunne nyttiggjøre seg IKT som artefakt?
Litteratur:
Hauge, T. E., Lund, A. og Vestøl, J. M. (2007), Undervisning i endring, IKT, aktivitet og design. Nye kontekster for læring.
Sannheten er vel dessverre ikke så enkel, og jeg har vel bare flere spørsmål enn svar.
Tenk om jeg hadde hatt SVARET da. Svaret på hvordan ting skulle gjøres. DET hadde vært deilig det. Men vær ikke i tvil, jeg har meninger og vilje, og jeg forteller om det!
Hauge, Lund og Vestøl (2007) har under overskriften ”Nye kontekster for læring” det jeg opplever som spennende innfallsvinkler til et element til hva som kan være et hinder.
Ut fra filosofen Heidegger skriver Hauge, Lund og Vestøl (2007:27) at ”artefakter åpner nye verdener for oss, de inviterer til handlinger og til å se sammenhenger”.
De skriver videre (ibid:28) ”Et teknologideterministisk syn tvinger oss bare inn i en dikotomi av teknofobi og teknofili, en dikotomi som på mange måter har hindret oss i å se på hvilke muligheter og begrensninger slike teknologier gir til ulike læringsprosesser og utdanningsforløp.”
Hva tenker jeg når jeg leser sånt?
Blir denne omtalte dikotomien den rådende? Blir pedagogene stående igjen som en ”tapende” part i debatten, hengt ut som teknofober? Er den rådende kulturen i skolen at man i for stor grad ender opp som en motvekt til den utviklingen som skjer i samfunnet?
Jeg opplever ikke lærerne på denne måten, i hvert fall ikke bare sånn. Jeg mener det finnes utallige gode eksempler på pedagogiske tilløp til å ta i bruk ”alle” sider av IKT, men jeg opplever samtidig, og kan nok til tider også selv være en bidragsyter, til at diskusjonen blir for teknofil.
Kan vi som skoleledere i større grad bli flinkere til å diskutere de pedagogiske muligheten ved bruk av IKT, istedenfor å diskutere antall maskiner, med spesifikasjoner og detaljer som bare et fåtall har et forhold til, og egentlig er interesserte i?
Gunnar Ljotebø sier i et innlegg at man må ha en forståelse for hva og hvordan IKT fungerer for å kunne ta det i bruk. Dette er jeg bare delvis enig i. Selv har jeg fra snart 20 år tilbake 20 vekttall i IKT. Jeg må si at min konklusjon på den viktigste kunnskapen jeg har med derfra, er at det skal utrolig mye til å gjøre noe galt. Alt det andre av programmering, drift, databaser etc er utdatert kunnskap, men kunnskapen om at jeg kan gjøre nesten hva som helst, og det går ikke så mye galt, den kunnskapen har jeg med meg. Det jeg mener å si er at jeg tror for mange pedagoger fremmedgjøres fra å bruke IKT fordi debatten i for stor grad er teknologisk, i stedet for at den er pedagogisk.
Hvordan skal en pedagog som er god i sitt fag, på relasjoner til mennesker, på tilrettelegging av læringssituasjoner bli kompetent til å nyttiggjøre seg en artefakt i læringsprosessene, som hver gang den omtales, handler om ting man ikke forstår? Hvor mye trenger læreren å forstå? Er det ikke viktigere å diskutere med lærerne hvordan skal vår praksis i læringsprosessene endres/utvikles, for å kunne nyttiggjøre seg IKT som artefakt?
Litteratur:
Hauge, T. E., Lund, A. og Vestøl, J. M. (2007), Undervisning i endring, IKT, aktivitet og design. Nye kontekster for læring.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
